Diktatorer = guder?

Hva er forskjellen på en diktator som i politikkens navn myrder hele folkegrupper, og en enkelt person som knerter partneren sin p.g.a. uenighet?
Jo, sistnevnte må sone mange år i fengsel, mens førstnevnte kan få amnesti, flytte til et annet land for så å leve "gratis" resten av livet.  Det kunne vært interessant å vite hvor mange slike snyltere som lever rundt om kring. Er det ingen som kan ta "rotta" på dem og spre formuen utover der den hører hjemme?

Et fremskritt er det jo at FN nå ser ut til å ville beskytte sivile mot disse gærningene. Man kan jo ikke "i himmelens navn" la tilfeldig gærninger med jevne mellomrom myrde for fote. Argumentet om ikke å blande seg inn i andre lands anliggende, holder ikke mål. FN bør imidlertid øve seg litt, å komme tidligere på banen. At det klikker for mange av disse diktatorene er ikke så vanskelig å forutse.  

Kinesere

Kineserne er langsure/sinte etter Nobelprisutdelingen. Lager stadig kvalm ved å avlyse ting i siste liten. Når de ble anklaget for ikke å respektere menneskerettighetene, så reagerer de med å fengsle ennå fler, og la prisvinneren forsvinne. De viser jo for hele verden at de bryter menneskerettene (som de helt riktig blir anklaget for), men de gir f@@ i hva andre mener. Andre land som også bryter disse rettighetene, som f.eks. USA, prøver i hvert fall å skjule det, for ikke å få et alt for dårlig rykte.
Stakkars det kinesiske folket som neppe deler ledelsens syn. Hva er vitsen med å få mer materielle goder når man blir overvåket døgnet rundt. Dessuten er de i ferd med å bli kvalt av sin egen velstand. Luften i Peking er verre enn på det verste i Bergen, og det året rundt.
La kineserne være i fred. Har vi egentlig bruk for dem? 

Mistenksomhet.

Er mistenksomheten så fundamental hos menneskene at det å hjelpe noen (prøve å være hyggelig, hjelpsom og støttende) i seg selv fører til mistenksomhet hos den som "mottar" eller kunne mottatt en annens hjelp?
Er følelsen av at man da må gi noe, like mye, eller mer, tilbake - så sterk at mann ikke ønsker at andre bryr seg?
Hvor mange kan åpent motta, uten å utnytte, og innse at giver kanskje har den største glede av dette, og så godta det som en riktig og fin ting?
Hvordan bearbeide dette?