Bli prosama-partnar!

Patriarken og ”patriarkinnen” har no engasjert seg i Colombia og i hjelpeorganisasjonen Prosama som driv eit hjelpearbeid i Santa Maria i byen Barranquilla i det nordlege Colombia. Bloggpatriarkatet er representert i styret for organisasjonen, og vågar difor å be bloggens lesarar å teikne seg som prosama-partnarar. Dette kostar 150 kr pr månad – og det har vi alle saman råd til!

Om organisasjonen
"Prosama er en frivillig hjelpeorganisasjon som driver hjelpearbeid for barn og ungdom i byen Barranquilla i det nordlige Colombia. I den fattige bydelen ”Santa Maria” har vi etablert dagsenter hvor mer enn 400 barn og unge får servert ett varmt måltid 6 dager hver uke. Vi driver også en innføringsskole som skal gjøre de svakeste elevene i stand til å få plass i det ordinære skoleapparatet. Gjennom familiefadderskap bidrar vi også til at mange av barna får penger til skolegang. Mange av barna mangler basis helsetilbud og vi gir støtte til medisinsk behandling i tillegg til råd og veiledning til barnas foreldre, Les mer om vårt arbeid på http://www.prosama.no/".

Om partnerskapet
"Som Prosama partner er du med og støtter vårt langsiktige arbeid. For deg er dette en enkel måte som du kan vise ditt engasjement på. Ditt bidrag er viktig for alle de barna som ikke har noen mulighet til å komme ut av fattigdommen på egenhånd. For disse barna er mat og utdanning stikkordene. Gir vi dem mat så slipper de å jobbe for å tjene penger i stedet for å gå på skole. Utdanning gir barna kunnskap og selvstendighet, barna blir bevisst på hva de kan klare og kan sette sine egne mål. Ved å gi 5 kroner dagen eller 150 kroner pr. måned er du med på å gjøre en forskjell. For barna i Santa Maria er dette forskjellen mellom å bli drevet til barnearbeid, prostitusjon eller det som verre er for å kunne spise seg mette. Hjelp oss heller å gi de en skolegang som kan gjøre dem i stand til å leve ett selvstendig liv. Meld deg som støtte partner i dag ved å besøke oss på http://www.prosama.no/".

Om du vil teikne deg som prosama-partnar, sender du ein e-post til bloggpatriarkatet med namn og adresse.

Med dette ønskjer Patriarken og bloggpatriarkatet alle lesarane sine ein riktig god sommar. Nye postar kjem i slutten av denne månaden.

Relikviar

Kyrkjas fremste oppgåve er å produsere relikviar.

Eitt testamente!

Det finst berre eitt testamente; det gamle. Det som vi i dag kallar det nye testamentet, er berre ei forklaring av det gamle.

Anger

Slik uttrykket «anger» blir brukt i Bibelen, innebærer det en sinnsendring med hensyn til en tidligere (eller en planlagt) handling eller atferd, og det sikter ofte til en følelse av sorg, beklagelse eller samvittighetsnag på grunn av noe man har gjort eller har unnlatt å gjøre. Årsaken til at mennesker må vise anger, er synden – det at man ikke lever opp til Guds rettferdige krav. (1Jo 5: 17)

Anger berører både sinnet og hjertet. Man må innse at en bestemt handlemåte er gal, og dette forutsetter at man erkjenner at Guds normer er rette, og at Guds vilje er rettferdig. Det er Guds ord – i skriftlig eller muntlig form – som overbeviser dem om at Guds veier er rette og deres egne veier urette. (Jf. Lu 16: 30, 31; 1Kt 14: 24, 25; He 4: 12, 13.)

For å kunne vise anger må man først høre og se med forståelse, tilskyndt av et mottagelig hjerte. (Jf. Jes 6: 9, 10; Mt 13: 13–15; Apg 28: 26, 27.) Sinnet må oppfatte og forstå det som øret hører og øyet ser, men det er enda viktigere at en ’får tak i meningen med hjertet’. (Mt 13: 15; Joh 12: 40; Apg 28: 27) Det er altså ikke nok å erkjenne rent intellektuelt at det man har gjort, er galt; man må også erkjenne det av hjertet.

Slike som allerede har kunnskap om Gud, må kanskje «gjenkalle» denne kunnskapen om ham og hans bud ’i sitt hjerte’ (5Mo 4: 39; jf. Ord 24: 32; Jes 44: 18–20), slik at de kan ’komme til fornuft’. (1Kg 8: 47) Det rette motiv i hjertet kan få dem til å ’fornye sitt sinn, så de kan prøve for seg selv hva som er Guds gode, antagelige og fullkomne vilje’. – Ro 12: 2.

Hvis en person virkelig tror på Gud og elsker ham av hjertet, vil han føle oppriktig sorg og beklagelse på grunn av det gale han har gjort. Overtrederen må derfor klart ta avstand fra den onde handlemåten. Han må hate den av hjertet, ja avsky den (Sl 97: 10; 101: 3; 119: 104; Ro 12: 9; jf. He 1: 9; Jud 23), for «frykt for Jehova betyr å hate det onde». I tillegg til dette må han elske rettferdighet og være fast besluttet på å holde seg til den rette vei i tiden som kommer.

Når en person viser anger, slutter han å følge en urett handlemåte; han forkaster det som er galt, og er besluttet på å følge en rett kurs. Hvis angeren er ekte, vil den derfor bli etterfulgt av ”omvendelse”. (Apg 15: 3) Omvendelsen berører ikke bare ens innstilling eller det man sier; den omfatter «gjerninger som passer for anger». (Apg 26: 20; Mt 3: 8)





Artikkelen er i sin helhet hentet fra leksikonet ”INNSIKT I DE HELLIGE SKRIFTER”, men den er sterkt forkortet.

Evig død? - Bibelens vitnesbyrd

Dei eldste skriftene
Skiljet mellom evig liv og evig død kan vere vanskeleg å finne i den første delen av Det gamle testamentet, for her dreier det seg i hovudsak om livet på jorda. Likevel kan vi allereie i Edens hage ane konturane av to moglege vegar ut av dette livet; kunnskapens tre(død) og Livets tre(liv). Og sjølv om det mest dreiar seg om ”dei levandes land”, anar vi at dei døde skal til skugganes land der dei eksisterar og har medvit (Jes. 38:11; Job. 10:21ff; Slm. 88:11ff). Eit liv med Herren finn vi berre sporadisk i nokre av salmane (Slm. 16:11; 17:15; 49:16; 73:24ff). I desse første delane av GT finst ikkje tanken om ei udøyeleg sjel.

Dei profetiske skriftene
Først med profetane kjem tanken om eit evig liv for sjela (heile mennesket). Jesaja seier blant anna at; ”dine døde skal verta levande, mine lik skal stå opp. Vakna og rop av fryd, de som bur i molda!” (Jes. 26:19, sjå også Job 19:25ff). Likevel er det i Daniel om ”helvete” kjem klarast fram: ”Og mange av dei som søv i molda, skal vakna opp, somme til evig liv, andre til skam og evig avsky” (Dan. 12:2). Det kan her vere viktig å presisere at tanken om eit evig liv (den udøyelege sjela) ikkje kjem som ein påverknad frå andre religionar, men som ein naturleg utvikling av synet på liv og død i dei eldste skriftene (i følgje historikarane). Det kan også vere verdt å merke seg at ein ikkje finn noko absolutt skilje mellom livet her og livet bortanfor i GT (Jes. 66:24; Judit 16:17; Sirak 7:17; Markus 9:24).

Jødedommen på Jesu tid
I seinjødedommen møter vi tanken om ulike opphaldsstader for dei rettferdige og dei ugudelege sjelene (Enoks bok 22:3). I følgje Josefus var dette ei oppfatning som også farisearane delte. Nokre meiner dette vitnar om gresk påverknad, men det er langt frå sikkert (Ordspr. 12:28; Visd. 3:1ff; Luk. 16:22ff). Når det gjeld dei ugudelege er det ikkje klart at kva som skjer med dei etter døden. Ein finn både tanken om evig pine og om utsletting. Likevel er det den førstnemnde utgongen som er rådande og som ein finn i dei eldste skriftene (Enok 99:11, 103:8, 108:3; Judit 16:18), og dei er i hovudsak bygde på Jes. 66:24 og Dan. 12:2. Verdt å merke seg er at denne læra om ei evig helvetesstraff, ikkje vart motgått av Jesus som falsk lære.

Det nye testamentet
I det nye testamentet kjem det store lyset over tanken om evig liv eller evig død, og det verkar (diverre) som om Jesus snakkar om ein evigvarande pine og ikkje berre utsletting (Mat. 8:12, 13:42 og 50, 18:8, 22:13, 24:51, 25:41 og 46 (evig straff og pine); Markus 9:45-46, 2.Tess. 1:9, Hebr. 6:2, Judas 7, Op. 14:10-11, 19:3, 20:10 osv.).

I seinjødedommen lærte ein at der var ein mellomstasjon mellom døden og dommen som ein kom til umiddelbart. Denne tilstanden vidareførar også Jesus. Det ser vi blant anna i historia om Lasarus og om røvaren på krossen (Luk. 16:23; 23:43). Dessutan er nok døden i følgje NT ein plass der ein er medvitne (sovande?), for døden kan ikkje bryte livssamfunnet med Kristus (Joh. 11:25ff), men heller føre oss nærmare Herren (2. Kor. 5:8; Fil. 1:23). Det som også er interessant er at det verkar som det evige liv startar ved døden, mens den evige pine startar først ved dommens dag (Joh. 5:29; Mat. 25:46; Op. 20:12-15).

Når dette er sagt, vil eg nemne at (så langt som eg ser) verken Johannesevangeliet, apostelgjerningane, dei paulinske breva, Hebrearbrevet og Peter- og Johannesbreva nemner ordet ”helvete”.

Evig død? - omgrep

GEHENNA er ei gresk form av det hebraiske stadnamnet ”Ge Hinnom” eller også ”Hinnoms dal”. Denne staden ligg utanfor Jerusalem og vart av dei judeiske kongane Akas og Manasse brukt til avgudsdyrking (inkl. menneskeofring). I den rabbinske tradisjonen blir det antyda at dalen seinare vart brukt som søppelfyling med stadig brennande eld. Namnet er brukt tolv gonger i dei greske skriftene og er ofte oversett med ordet HELVETE.

HADES er ei norsk omskriving av det greske ordet ”haides” og tyder truleg ”den usynlege (usette) stad”. Namnet er brukt ti gonger i dei greske skriftene, men er også brukt i omsetjingar i staden for det hebraiske ordet ”Sje’ol” (blant anna i Septuaginta). I norske oversetjingar brukar ein gjerne helvete eller dødsriket.

SJEOL er eit hebraisk ord med usikkert opphav, men viser til ”dei døde sin opphaldstad”. Det er ein konkret plass som låg ein eller annan stad under jorda. Ordet er brukt over 60 gonger i Det gamle testamentet og blir gjerne omsett med ”dødsriket”, ”helvete” eller ganske enkelt ”grav”.

TARTAROS er eit gresk ord som berre er brukt éin gong i Bibelen (2. Pet. 2:4 – sjå også 1. Pet. 3:18-20) om ein fengselsliknande stad med mange mørke hol der ulydige englar og ånder vart haldne fanga. Ordet er brukt mange gonger i gresk mytologi (t.d. i Homers ”Iliaden”) med same hensikt – fangestad for overnaturlege vesen. Av ein del kristne, deriblant Jehovas vitner, er ”tartaros” ein tilstand og ikkje ein konkret plass. Ordet er stort sett oversett med HELVETE.

HELVETE kjem av det norrøne ordet ”helvíti” og er samansett av orda HEL (dødsrikets gudinne, dødsriket og død) og VÍTI (straff). I dag er den normale forståinga av ordet (jf. ordbøker) at ”helvete” er ein straffestad, pinestad, for dei ugudelege og vonde etter døden. Denne oppfatninga har mykje av bakgrunnen sin i verka ”Divina Commedia” av Dante Alighieri og ”Paradise Lost” av John Milton. I Christian 3 sin bibel av 1551 vart ordet brukt 83 gonger, men er i dag på veg ut av skriftene - med rette?

Nokre framandord

Den 14. nisan år 33 dør Jesus på eit krusifiks, og historias største paradigmeskifte er eit faktum. Vår narsistiske kultur får dermed ein bergingsplanke og Djevelens retranchement blir for alltid broten. Det eufemistiske ordet ”fortaping” bryt symbiosen med livet. Det soteriologiske livssynet blir danna, og saman med pneumatologien dansar desse saman opp gjennom tradisjonen. Difor kan vi seie at dei kristne i dag lever eit anakronistisk liv.

Likevel har dei fleste menneske i dag eit kontrafaktisk livssyn eller er i ein evig brumaire heilt utan noko idé om ekstraksjonen sin. Dette er særdeles tragisk, men det verste er likevel at kristne stort sett berre parafraserar Herren som om han er noko i ein fortideleg tempus. Det motsette er jo at dette livet berre er tentativt. Vi skal vidare mot det himmelske der vi skal spinne saman med den trikotomiske guddom i all æve.